Jonas Gahr Støre - valgkamp i valgkampen

Media spekulerer på om vedtaket i Arbeiderpartiets landsmøte om å utvide sentralstyre og gi plass til Jonas Gahr Støre er et signal om at han er aktuell som vår neste statsminister. Gahr Støre har uten tvil en rekke kvaliteter som gjør han til en meget dyktig utenrikspolitiker, og han er i ferd med å opparbeide seg innenrikspolitisk erfaring gjennom å lede integreringsutvalget i partiet. Dette utvalget la fram og fikk vedtatt en politikk som har stor oppslutning i partiet, men som på enkelte punkter Gahr Støre selv uttrykte at han var i tvil om. Gahr Støre er langt mer liberal i integreringsspørsmål enn hovedtyngden av partiet og ser sannsynligvis integrering i et mer geopolitisk perspektiv enn partiet for øvrig. Her er Gahr Støre på linje med AUF og venstresida i partiet, mens han i den økonomiske politikken og i Europa-spørsmål nok er på linje med høyresida. Likevel sitter jeg igjen med en opplevelse, etter å ha fulgt landsmøtet på nett, at Gahr Støre fremdeles er noe distansert og litt fjern i forhold til partiet og partikulturen. Der Jens har glimt i øyet og et skjevt smil og hvor Sigbjørn Johnsen kan sjarmere gråstein selv når han snakker om kompliserte økonomiske forhold, mangler Jonas Gahr Støre den ledigheten og folkeligheten som Arbeiderpartiet setter pris på hos sine ledere. Jonas Gahr Støre ser ut som en predikant, snakker som en og ryktene sier at han også oppfører seg som en. Så er det selvfølgelig legitimt å spørre om denne “stivheten” er diskvalifiserende i forhold til å kunne lede Arbeiderpartiet. På papiret, helt klart nei. Gahr Støre er en dyktig leder som i svært mange sammenhenger har et særdeles godt, faglig grunnlag for sine standpunkt. Men, for å lede partiet trengs også lidenskap, varme og evne til å komme inn på folk. Da er kanskje ikke “korrekthet” den riktige og viktigste egenskapen.

Sammen med dette må en også se på Gahr Støres opptreden på TV2 programmet Kristiansen og Strand, hvor han ga inntrykk av at han også var interessert i andre, internasjonale lederposisjoner. Det er på mange måter positivt, men det gir også et inntrykk av at han ser på det å lede Arbeiderpartiet som ett av flere alternativer. Det er en logisk og rasjonell tilnærming, men det synliggjør igjen mangelen på entusiasme for partiorganisasjonen.  Har du ambisjoner om å bli Arbeiderpartiets neste leder må partiarbeidet stå i fokus.

For at Gahr Støre, som er like gammel som Jens Stoltenberg, skal være en opplagt etterfølger, må han nå bruke tid på partiet og på partisaker. Han må bli synlig for grasrota i saker som er viktig for menneskene i partiet. Han må framstå som mer fleksibel, romslig, ja rett og slett mer folkelig.  Arbeiderpartiet har landsmøte igjen i 2013 og i 2015. 2015 er absolutt den siste muligheten for Gahr Støre til å bli valgt til leder i Arbeiderpartiet.  Jeg anser det som lite sannsynlig at han går på som leder noe seinere enn dette – da er han rett og slett for gammel.  Fram til 2015 må han derfor bruke tida godt i partiet, men det er det flere andre kandidater som også kan og som i dag sannsynligvis har større sympati i partiet. Både Trond Giske og Helga Pedersen er høyst aktuelle kandidater og som i dag framstår som nærmere partiets “sjel” enn det Gahr Støre gjør.  

Høstens valgkamp gir de første signalene om dette – hvem som gjør hva og hvor vil kunne fortelle oss mye. Sendes Gahr Støre land og strand rundt uten slips og med et smil om munnen har han tatt et langt skritt mot partiledervervet. Valgkampen kan bli mer enn en kamp om fylker og kommuner.

Mitt program i forbindelse med rektorvalget ved Høgskolen i Finnmark

Etablere Høgskolen i Finnmark som en av de beste utdanningsinstitusjonene i Norge.

·         Ta vårt ansvar som samfunnsbygger på alvor gjennom å gi studentene utdanningstilbud av høy kvalitet. Kvalitet skal være et mål og et kjennetegn for all utdanning ved institusjonen og sikres gjennom tilførsel av ressurser og utarbeidelse av en egen kvalitetsutviklingsplan. Høgskolen i Finnmark skal være en sentral aktør i lokalt og regionalt utviklingsarbeid, og vår posisjon i og arbeid med nordområdene skal styrkes.

·         Profesjonsutdanningene er sentrale i vårt samfunnsoppdrag, men også utdanninger rettet mot samfunns-, kultur og næringsliv er viktige. Slike utdanninger må sikres og utvikles gjennom målrettet arbeid i institusjonen og i samhandling med relevante eksterne aktører. Det er et mål å trekke offentlige og private aktører inn i utviklingsarbeid og stimulere til “bedriftsbachlor” tilbud.  

·         Læreren er den viktigste ressursen i høgskolen. Stimulere allerede dyktige fagansatte til å bli enda bedre. Avsette ressurser til kollegabaserte veilednings- og mentorordninger og gi mulighet for ansatte til å skaffe seg formell pedagogisk kompetanse.

·         Sette søkelyset på betydningen av gode læringsmiljø, og ta i bruk teknologi der det gir god pedagogiske og faglige løsninger. Styrke nødvendige administrative ressurser og tilføre nødvendig teknologisk kompetanse til de fagansatte.

·         Stimulere til forskning, prioritere dyktige forskere og styrke utviklingsarbeidet. FoU-tid tildeles på bakgrunn av de siste fem års produksjon. Etablere ordninger for at utviklingsarbeid også gir uttelling. Utarbeide en målrettet forsknings- og utviklingsstrategi og etablere gode incentivordninger.   

·         Finansiere post-doc. stipendiater og øke andelen av professorer blant egne ansatte. Sidestille de to karriereløpene i akademia slik at det motiverer ansatte til å kvalifisere seg til førstelektor og dosent. Etablere ordninger for slike løp.

·         Styrke samarbeidet med Universitetet i Tromsø. Formalisere felles phd i reiseliv.

·         Etablere en god dialog med Samisk Høgskole og etablere relasjoner til andre utdannings- og forskningsinstitusjoner og aktører i fylket. Styrke campusene i Alta og Hammerfest og se på utviklingsmulighetene i Sør-Varanger.

·         Gjennomføre forsøk med tre-semester ordning for fagmiljø og utdanninger som ønsker dette.

·         Revidere strategiplan for Høgskolen i Finnmark og starte arbeidet med å bygge opp høgskolen som merkevare. Prosessen må forankres i institusjonen og gjennom organisasjonsdemokratiet.

·         Innføre åremålsstilling for direktørstillingene.

·         Forenkle og effektivisere samhandling mellom faglig og administrativ virksomhet. Etablere arenaer for samarbeid og samhandling.

·         Videreføre SAK samarbeidet og styrke HiFs posisjon fram mot mulig framtidig fusjon.

·         Etablere samråd med studentene og deres representanter – deres mening skal telle.

·         Bidra til å stimulere studentaktivitetene og studentdemokratiet i samarbeid med studentsamskipnaden og studentparlamentet. Oppmuntre til å ta i bruk høgskolens mange “rom” til aktiviteter utenfor arbeidstiden.

Rektorkandidaten sier:

Mange har spurt når jeg skal starte valgkampen. Det gjør jeg nå. I første omgang skal jeg svare på to spørsmål mange har stilt meg.

Går du inn for åremålsstillinger også for direktørstillingene i administrasjonen?

Ja. Jeg mener at det er viktig at topplederstillingene også åpnes for fornyelse. Den samme begrunnelsen gjelder for disse stillingene som for dekanstillingene.

Styret har åpnet for retrettstillinger og det vil være et virkemiddel som kan tas i bruk for i forhold til ansatte som sitter i stillinger som gjøres om til åremålsstillinger.

Åremålsstillinger er et vanlig virkemiddel i staten og arbeidstakerne sikres gjennom regelverket i Statens personalhåndbok. Slik jeg ser det er det derfor ikke nødvendig å utrede en slik ordning. Den kan vedtas av styret og iverksettes raskt.

Hvordan stiller du deg til en fusjon?

Avventende. Ryktene går om at departementet ønsker en fusjon, men det er usikkert hvor høyt opp i departement og politisk ledelse saken er forankret. Kommer det et pålegg om å fusjonere vil jeg selvfølgelig jobbe for å sikre langsiktig virksomhet ved campusene i Finnmark. Høgskolen i Finnmark har et samfunnsansvar med å sikre nødvendig kompetanse innen helse og omsorg og utdanning i fylket. Profesjonsutdanningene må derfor sikres i og for fylket.

Videre bør virksomheten i Finnmark være sentral i nordområdesatsingen. Her er regional utvikling og reiseliv viktig i forbindelse med samfunns- og næringsutvikling.

Jeg ser fusjon som et viktig politisk spørsmål og ikke et rent internt-akademisk anliggende. Jeg vil derfor også avvente politiske signaler om en eventuell fusjon.

Det er bevilget SAK-midler til institusjonene i Nord-Norge og prosessen med å avklare samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon videreføres, selv om ressursene til dette arbeidet synes å være relativt små.

Rektorvalget – the fight is on

For en drøy uke siden ble jeg lansert som kandidat til å bli rektor på Høgskolen i Finnmark. At en kollega som jeg har jobbet tett sammen med i mange år og som kjenner meg, ønsket å foreslå meg tar jeg som en stor kompliment. Det er lett å bli smigret over at kollegaer mener at du har noe å bidra med, men mye verre å sjøl mene det og ikke minst si det.

Jeg har grunnet over om jeg har noe å bidra med som rektor. Formalkompetansen er i orden. Jeg har praktisk-pedagogisk utdanning, er førstelektor i reiseliv og i markedsføring, innovasjon og entrepenørskap og jeg holder på å avslutte en doktorgrad. Jeg publiserer i internasjonale tidsskrift og jeg underviser både på bachelor- og mastergradsnivå. Etter å ha jobbet ved Høgskolen i Finnmark i snart 14 år mener jeg også at jeg kjenner organisasjonen på pulsen. Men, og mange store men her, er det nok til å bli en god rektor for HiF?

Jeg vil faktisk si nei, det holder ikke med formalkompetansen for å bli en slik rektor HiF nå trenger. Hvorfor stiller jeg da til valg? Det er et enkelt og sikkert naivt svar på det spørsmålet. Svaret er at jeg er veldig glad i Høgskolen i Finnmark. Jeg er stolt av å jobbe der og å få være en del av et av Nord-Norges viktigste kunnskapsmiljøer, og jeg ser den formidable utviklingen som har foregått både faglig og teknisk/administrativt. Vi har mange utfordringer og store muligheter for framtida – og nettopp det å kunne være en del av en slik utvikling motiverer meg til å si ja til å stille til valg som rektor. Jeg tror at mitt engasjement og min glede kan bidra positivt for HiFs framtid.

Nå er det jo slik at det er studentene og de ansatte som velger rektor – det er ingen vanlig jobbansettelse, men et tillitsverv. Har jeg gjort meg fortjent til en slik tillit? Jeg håper at jeg har det. Men jeg er langt fra den eneste kandidaten.

Foreløpig, det kan komme flere før fristen 28. februar, er NORUT-direktør Sveinung Eikeland lansert som ekstern kandidat, og han har tunge støttespillere. Når du lanseres av sittende rektor (mann) som også er leder i nominasjonskomiteen, og støttes av en instituttleder (mann) og en professor (mann) vil jeg vel si at det er klart hvem som er favoritt til å vinne valget. Jeg er altså i en klar “underdog” posisjon.

 Men jeg lar meg ikke skremme av den grunn. At Eikelands kandidatur måtte underskrives av en rektor, en professor og en instituttleder tar jeg som tegn på at mitt kandidatur blir tatt på alvor og at en allerede før valgkampen har begynt ruller ut de store kanonene. Dessuten er det hyggelig at menn stiller opp for hverandreJ.

Manglende politisk styring?

Arealplaner vekker sjelden lidenskap hos befolkningen, men det burde de gjøre. I arealplanene legges sterke føringer på hvordan vårt fysiske miljø skal utvikle seg. I de juridisk bindende vedtakene som kommunestyret fatter, avgjøres det for eksempel om det blir store forskjeller mellom Jørgen Hattemaker og Kong Salomo – krav i arealplanene kan gjøre det å bygge eller å pusse opp et hus til en så kostbar affære at folk ikke ser seg i stand til å bygge og bo der de helst vil. Satt på spissen avgjør arealplaner om vi skal utvikle enkelte områder til “Holmenkollåsen”, mens vi lar andre bli områder for de med dårlig råd.

For Alta sin del har kommunen gjennomført en omfattende informasjonsturne – alle har hatt mulighet til å sette seg inn i planene, stille spørsmål og få svar. Likevel er det vanskelig å få oversikt over konsekvensene i så omfattende planer. Det er også et spørsmål om en kan forvente at “Anita Altaværing” skal makte å lese dokumentene – en trenger faktisk innføring i hvordan en skal lese slike dokumenter, og både planleggere og politikere er veldig glad i å presentere fargerike kart med morsomme tegn og mange, mange, mange linjer, streker og grenser. Ofte mister politikerne helt sin politiske retningssans i anbefalinger fra fagkompetente planleggere og kjøper argumentet om hva som er praktisk og teknisk mulig.

Et eksempel i arealplanen er hvilke konsekvenser den har for etableringen av Coop sitt kjøpesenter på Thomasbakken. Her sier planleggere at det foregår en reguleringsplanprosess som er uavhengig av arealplanen. Det er helt riktig. Men i arealplanen heter det at en ikke skal etablere kjøpesenter utenfor de tre sentrumsområdene (Elvebakken, Sentrum og Bossekop). Thomasbakken ligger som kjent (for lokalbefolkningen) utenfor disse sentrumsområdene. Videre er det også nasjonale retningslinjer som styres av sektormyndighetene (fylkesmannen og Miljøverndepartementet) som hindrer etablering av kjøpesenter utenfor sentrumsområdene (altså Elvebakken, Sentrum og Bossekop). Dermed er det slik at kommunen gjerne kan regulere Thomasbakken i henhold til Coops planer, men likevel kan en utbygging stoppes på grunn av innholdet i arealplanen som vil gi sektormyndighetene den begrunnelsen de trenger for å stoppe etableringen. Alta Arbeiderparti har vedtatt at vi ønsker Coop på Thomasbakken, men det betyr også at politikerne må gå inn å gjøre nødvendige endringer i arealplanen. Spørsmålet er da: vil kommunestyregruppa gjøre det? Vil samarbeidspartner SV støtte dette?   

Jeg mener at kommunestyregruppa gjennom vedtaket i Alta Arbeiderparti har fått nødvendig mandat til å gjøre endringer i arealplanen, men jeg er langt fra sikker på at ledende politikere mener det samme. Slik kan arealplaner overstyre politiske intensjoner og det som ligger av makt i kommunestyret overdras til planleggere og administrasjon.

Bente snakker om ordførervalg, Altapostens rolle og nominasjonsprosessen i Alta Arbeiderparti

Årsmøtet i Alta Arbeiderparti er nettopp avviklet. Det er mye prosedyrer som styrer et årsmøte, men også en del uformelle signaler - slik som at begge de mulige ordførerkandidatene blir plassert skulder ved skulder som møteledere. Beskjeden fra politisk ledelse til begge kandidatene er klar: vi står sammen av hensyn til partiet. Nå er det egentlig ganske vanskelig å se for seg at Monica Nielsen og Geir-Ove Bakken skulle ta et politisk oppgjør på årsmøtet - de står så nært politisk at de tråkker hverandre på tærne. I bunn og grunn er det lite politisk uenighet i Alta Arbeiderparti og det er sjelden at det er store prinsipielle debatter. At det har vært drakamp i nominasjonskomiteen mellom to av gigantene i partiet er det vel ingen tvil om. Torfinn Reginiussen og Gunnar Mathisen støtter  hver sin kandidat. Begge to er kjent som partistrateger og begge liker å vinne sine saker. Det bærer det første forslaget fra nominasjonskomiteen preg av. Nå er ikke nominasjonsprosessen over, men at TR og GM sine favoritter er på lista er ganske tydelig blant annet på plasseringen kandidater har fått og vil få.

Kampen om ordførervervet handler delvis om person, delvis om at bestemte grupperinger og enkeltindivider ønsker større innflytelse enn de har nå og delvis frykten for Altaposten og opposisjonens kritikk. Altaposten er den viktigste meningsbæreren i Altasamfunnet og bruker den posisjonen for det den er verdt. Politisk redaktør Jarle Mjøen har stor innflytelse og hvilket standpunkt han og Altaposten tar i ordførerspørsmålet vil ha stor betydning. Mange medlemmer i partiet vil legge vekt på hva Altaposten mener om kandidatene og derfor vil noen med innsidekunnskap om nominasjonsprosessen "lekke" til Mjøen. Det blir spennende å se hvilken kandidat som vil dra fordel av lekkasjen. Begge kandidatene trenger støtten - for begge kandidatene har sine støttespillere i partiet, men det er også en del som ikke har valg side ennå. Hele prosessen med å lansere Monica som motkandidat mot Geir-Ove har skapt ubehag i partiet - også blant de som støtter Monica. Veldig mange i partiet har sett Monica som en framtidig ordførerkandidat, men relativt få ønsket å ta ansvaret for å kaste Geir-Ove. Risikoen for Monica er at nominasjonsmøte får kalde føtter. For Monica møter også en utfordring som Geir-Ove ikke har. Monica er kvinne og det er et flertall av godt voksne menn i partiet. Hvem de til slutt støtter er ikke gitt, men at mange av dem føler seg mer bekvem med en mann i ordførerstolen er sannsynlig.