Media spekulerer på om vedtaket i Arbeiderpartiets landsmøte om å utvide sentralstyre og gi plass til Jonas Gahr Støre er et signal om at han er aktuell som vår neste statsminister. Gahr Støre har uten tvil en rekke kvaliteter som gjør han til en meget dyktig utenrikspolitiker, og han er i ferd med å opparbeide seg innenrikspolitisk erfaring gjennom å lede integreringsutvalget i partiet. Dette utvalget la fram og fikk vedtatt en politikk som har stor oppslutning i partiet, men som på enkelte punkter Gahr Støre selv uttrykte at han var i tvil om. Gahr Støre er langt mer liberal i integreringsspørsmål enn hovedtyngden av partiet og ser sannsynligvis integrering i et mer geopolitisk perspektiv enn partiet for øvrig. Her er Gahr Støre på linje med AUF og venstresida i partiet, mens han i den økonomiske politikken og i Europa-spørsmål nok er på linje med høyresida. Likevel sitter jeg igjen med en opplevelse, etter å ha fulgt landsmøtet på nett, at Gahr Støre fremdeles er noe distansert og litt fjern i forhold til partiet og partikulturen. Der Jens har glimt i øyet og et skjevt smil og hvor Sigbjørn Johnsen kan sjarmere gråstein selv når han snakker om kompliserte økonomiske forhold, mangler Jonas Gahr Støre den ledigheten og folkeligheten som Arbeiderpartiet setter pris på hos sine ledere. Jonas Gahr Støre ser ut som en predikant, snakker som en og ryktene sier at han også oppfører seg som en. Så er det selvfølgelig legitimt å spørre om denne “stivheten” er diskvalifiserende i forhold til å kunne lede Arbeiderpartiet. På papiret, helt klart nei. Gahr Støre er en dyktig leder som i svært mange sammenhenger har et særdeles godt, faglig grunnlag for sine standpunkt. Men, for å lede partiet trengs også lidenskap, varme og evne til å komme inn på folk. Da er kanskje ikke “korrekthet” den riktige og viktigste egenskapen.
Sammen med dette må en også se på Gahr Støres opptreden på TV2 programmet Kristiansen og Strand, hvor han ga inntrykk av at han også var interessert i andre, internasjonale lederposisjoner. Det er på mange måter positivt, men det gir også et inntrykk av at han ser på det å lede Arbeiderpartiet som ett av flere alternativer. Det er en logisk og rasjonell tilnærming, men det synliggjør igjen mangelen på entusiasme for partiorganisasjonen. Har du ambisjoner om å bli Arbeiderpartiets neste leder må partiarbeidet stå i fokus.
For at Gahr Støre, som er like gammel som Jens Stoltenberg, skal være en opplagt etterfølger, må han nå bruke tid på partiet og på partisaker. Han må bli synlig for grasrota i saker som er viktig for menneskene i partiet. Han må framstå som mer fleksibel, romslig, ja rett og slett mer folkelig. Arbeiderpartiet har landsmøte igjen i 2013 og i 2015. 2015 er absolutt den siste muligheten for Gahr Støre til å bli valgt til leder i Arbeiderpartiet. Jeg anser det som lite sannsynlig at han går på som leder noe seinere enn dette – da er han rett og slett for gammel. Fram til 2015 må han derfor bruke tida godt i partiet, men det er det flere andre kandidater som også kan og som i dag sannsynligvis har større sympati i partiet. Både Trond Giske og Helga Pedersen er høyst aktuelle kandidater og som i dag framstår som nærmere partiets “sjel” enn det Gahr Støre gjør.
Høstens valgkamp gir de første signalene om dette – hvem som gjør hva og hvor vil kunne fortelle oss mye. Sendes Gahr Støre land og strand rundt uten slips og med et smil om munnen har han tatt et langt skritt mot partiledervervet. Valgkampen kan bli mer enn en kamp om fylker og kommuner.
