Rektorvalget – the fight is on

For en drøy uke siden ble jeg lansert som kandidat til å bli rektor på Høgskolen i Finnmark. At en kollega som jeg har jobbet tett sammen med i mange år og som kjenner meg, ønsket å foreslå meg tar jeg som en stor kompliment. Det er lett å bli smigret over at kollegaer mener at du har noe å bidra med, men mye verre å sjøl mene det og ikke minst si det.

Jeg har grunnet over om jeg har noe å bidra med som rektor. Formalkompetansen er i orden. Jeg har praktisk-pedagogisk utdanning, er førstelektor i reiseliv og i markedsføring, innovasjon og entrepenørskap og jeg holder på å avslutte en doktorgrad. Jeg publiserer i internasjonale tidsskrift og jeg underviser både på bachelor- og mastergradsnivå. Etter å ha jobbet ved Høgskolen i Finnmark i snart 14 år mener jeg også at jeg kjenner organisasjonen på pulsen. Men, og mange store men her, er det nok til å bli en god rektor for HiF?

Jeg vil faktisk si nei, det holder ikke med formalkompetansen for å bli en slik rektor HiF nå trenger. Hvorfor stiller jeg da til valg? Det er et enkelt og sikkert naivt svar på det spørsmålet. Svaret er at jeg er veldig glad i Høgskolen i Finnmark. Jeg er stolt av å jobbe der og å få være en del av et av Nord-Norges viktigste kunnskapsmiljøer, og jeg ser den formidable utviklingen som har foregått både faglig og teknisk/administrativt. Vi har mange utfordringer og store muligheter for framtida – og nettopp det å kunne være en del av en slik utvikling motiverer meg til å si ja til å stille til valg som rektor. Jeg tror at mitt engasjement og min glede kan bidra positivt for HiFs framtid.

Nå er det jo slik at det er studentene og de ansatte som velger rektor – det er ingen vanlig jobbansettelse, men et tillitsverv. Har jeg gjort meg fortjent til en slik tillit? Jeg håper at jeg har det. Men jeg er langt fra den eneste kandidaten.

Foreløpig, det kan komme flere før fristen 28. februar, er NORUT-direktør Sveinung Eikeland lansert som ekstern kandidat, og han har tunge støttespillere. Når du lanseres av sittende rektor (mann) som også er leder i nominasjonskomiteen, og støttes av en instituttleder (mann) og en professor (mann) vil jeg vel si at det er klart hvem som er favoritt til å vinne valget. Jeg er altså i en klar “underdog” posisjon.

 Men jeg lar meg ikke skremme av den grunn. At Eikelands kandidatur måtte underskrives av en rektor, en professor og en instituttleder tar jeg som tegn på at mitt kandidatur blir tatt på alvor og at en allerede før valgkampen har begynt ruller ut de store kanonene. Dessuten er det hyggelig at menn stiller opp for hverandreJ.

Manglende politisk styring?

Arealplaner vekker sjelden lidenskap hos befolkningen, men det burde de gjøre. I arealplanene legges sterke føringer på hvordan vårt fysiske miljø skal utvikle seg. I de juridisk bindende vedtakene som kommunestyret fatter, avgjøres det for eksempel om det blir store forskjeller mellom Jørgen Hattemaker og Kong Salomo – krav i arealplanene kan gjøre det å bygge eller å pusse opp et hus til en så kostbar affære at folk ikke ser seg i stand til å bygge og bo der de helst vil. Satt på spissen avgjør arealplaner om vi skal utvikle enkelte områder til “Holmenkollåsen”, mens vi lar andre bli områder for de med dårlig råd.

For Alta sin del har kommunen gjennomført en omfattende informasjonsturne – alle har hatt mulighet til å sette seg inn i planene, stille spørsmål og få svar. Likevel er det vanskelig å få oversikt over konsekvensene i så omfattende planer. Det er også et spørsmål om en kan forvente at “Anita Altaværing” skal makte å lese dokumentene – en trenger faktisk innføring i hvordan en skal lese slike dokumenter, og både planleggere og politikere er veldig glad i å presentere fargerike kart med morsomme tegn og mange, mange, mange linjer, streker og grenser. Ofte mister politikerne helt sin politiske retningssans i anbefalinger fra fagkompetente planleggere og kjøper argumentet om hva som er praktisk og teknisk mulig.

Et eksempel i arealplanen er hvilke konsekvenser den har for etableringen av Coop sitt kjøpesenter på Thomasbakken. Her sier planleggere at det foregår en reguleringsplanprosess som er uavhengig av arealplanen. Det er helt riktig. Men i arealplanen heter det at en ikke skal etablere kjøpesenter utenfor de tre sentrumsområdene (Elvebakken, Sentrum og Bossekop). Thomasbakken ligger som kjent (for lokalbefolkningen) utenfor disse sentrumsområdene. Videre er det også nasjonale retningslinjer som styres av sektormyndighetene (fylkesmannen og Miljøverndepartementet) som hindrer etablering av kjøpesenter utenfor sentrumsområdene (altså Elvebakken, Sentrum og Bossekop). Dermed er det slik at kommunen gjerne kan regulere Thomasbakken i henhold til Coops planer, men likevel kan en utbygging stoppes på grunn av innholdet i arealplanen som vil gi sektormyndighetene den begrunnelsen de trenger for å stoppe etableringen. Alta Arbeiderparti har vedtatt at vi ønsker Coop på Thomasbakken, men det betyr også at politikerne må gå inn å gjøre nødvendige endringer i arealplanen. Spørsmålet er da: vil kommunestyregruppa gjøre det? Vil samarbeidspartner SV støtte dette?   

Jeg mener at kommunestyregruppa gjennom vedtaket i Alta Arbeiderparti har fått nødvendig mandat til å gjøre endringer i arealplanen, men jeg er langt fra sikker på at ledende politikere mener det samme. Slik kan arealplaner overstyre politiske intensjoner og det som ligger av makt i kommunestyret overdras til planleggere og administrasjon.

Bente snakker om ordførervalg, Altapostens rolle og nominasjonsprosessen i Alta Arbeiderparti

Årsmøtet i Alta Arbeiderparti er nettopp avviklet. Det er mye prosedyrer som styrer et årsmøte, men også en del uformelle signaler - slik som at begge de mulige ordførerkandidatene blir plassert skulder ved skulder som møteledere. Beskjeden fra politisk ledelse til begge kandidatene er klar: vi står sammen av hensyn til partiet. Nå er det egentlig ganske vanskelig å se for seg at Monica Nielsen og Geir-Ove Bakken skulle ta et politisk oppgjør på årsmøtet - de står så nært politisk at de tråkker hverandre på tærne. I bunn og grunn er det lite politisk uenighet i Alta Arbeiderparti og det er sjelden at det er store prinsipielle debatter. At det har vært drakamp i nominasjonskomiteen mellom to av gigantene i partiet er det vel ingen tvil om. Torfinn Reginiussen og Gunnar Mathisen støtter  hver sin kandidat. Begge to er kjent som partistrateger og begge liker å vinne sine saker. Det bærer det første forslaget fra nominasjonskomiteen preg av. Nå er ikke nominasjonsprosessen over, men at TR og GM sine favoritter er på lista er ganske tydelig blant annet på plasseringen kandidater har fått og vil få.

Kampen om ordførervervet handler delvis om person, delvis om at bestemte grupperinger og enkeltindivider ønsker større innflytelse enn de har nå og delvis frykten for Altaposten og opposisjonens kritikk. Altaposten er den viktigste meningsbæreren i Altasamfunnet og bruker den posisjonen for det den er verdt. Politisk redaktør Jarle Mjøen har stor innflytelse og hvilket standpunkt han og Altaposten tar i ordførerspørsmålet vil ha stor betydning. Mange medlemmer i partiet vil legge vekt på hva Altaposten mener om kandidatene og derfor vil noen med innsidekunnskap om nominasjonsprosessen "lekke" til Mjøen. Det blir spennende å se hvilken kandidat som vil dra fordel av lekkasjen. Begge kandidatene trenger støtten - for begge kandidatene har sine støttespillere i partiet, men det er også en del som ikke har valg side ennå. Hele prosessen med å lansere Monica som motkandidat mot Geir-Ove har skapt ubehag i partiet - også blant de som støtter Monica. Veldig mange i partiet har sett Monica som en framtidig ordførerkandidat, men relativt få ønsket å ta ansvaret for å kaste Geir-Ove. Risikoen for Monica er at nominasjonsmøte får kalde føtter. For Monica møter også en utfordring som Geir-Ove ikke har. Monica er kvinne og det er et flertall av godt voksne menn i partiet. Hvem de til slutt støtter er ikke gitt, men at mange av dem føler seg mer bekvem med en mann i ordførerstolen er sannsynlig.